Kirby

Kirby

lørdag 27. juli 2013

Eit par EDB-tips


Tucker Stone er en av de beste tegneseriekritikerne i USA for tiden. Hans spalte "Comics of the Weak" kan leses på The Comics Journals hjemmeside eller på Stones egen side Factual Opinion. Spalten skal i utgangspunktet være ukentlig, selv om han ikke alltid klarer det. Her tar han for seg et eklektisk utvalg av nye og eldre utgivelser innenfor de fleste genrer. Stone skriver morsomt og innsiktsfullt og er ofte nådeløs i sin omtale av nyere Marvel og DC-utgivelser. Men i motsetning til mange som heller mot "alternative" tegneserier, er han ikke kategorisk negativ til superheltgenren.

Stone lager også en semiukentlig podcast kalt "Comic Books Are Burning In Hell" sammen med kritikerne Joe McCullouch, Matt Seneca og Chris Mautner. De timelange sendingene tar for seg serier innenfor alle genrer, både "seriøse" og "kulturelt høyverdige" serier og mer kommersielle produkter fra "mainstream"-forlagene. Gjengen bak podcasten er kunnskapsrike og morsomme og har idiosynkratisk smak og god formidlingsevne. Kort sagt nettets mest underholdende tegneseriepodcast.

Her hjemmer er det også dukket opp en tegneseriepodcast. "Teikneseriehovudstaden" lages av den talentfulle serieskaperen Kim Holm og to andre som jeg ikke kommer på navnet på nå. Kim Holm gjør en god jobb. Han er både morsom og kunnskapsrik og har en del gode poenger og perspektiver. Sendingene er lange og løse i formen, og preget av mye tørrprat, spesielt om dataspill. Dessuten hadde det vært bedre om Holm hadde hatt med seg noen som faktisk vet noe om tegneserier og har meninger om temaet. Spesielt moldenseren i crewet virker mer interessert i å komme med "morsomme" ordspill enn å snakke comics. Podcasten kunne sikkert blitt bedre om de hadde forberedt seg litt før innspilling, og det kan godt tenkes at de blir bedre etter hvert. Det finnes verre ting å høre på mens man vasker gulvet eller tørker støv.

tirsdag 23. juli 2013

Forbi



... men ikke her. Og dette skal du vite: 
at når du åpner vinduet og ser
på verden utenfor, er alt forbi.

(Vi kunne ikke lenger gå og slite
for smuler når vi mistet mer og mer
av eiendom og frihet. Er man fri

om lenkene er byttet ut med ord
som binder sterkere enn herdet stål?
Og hva er fysisk fangenskap mot ånd

som sakte brenner opp? Ukjente bror,
en ild er tent, og her på dette bål
skal alt kremeres. Broder, ta min hånd

og før meg inn i flammene.) Du er
et lam blant ulvene, men ikke her.



mandag 15. juli 2013

Dronningen


I skumringen, mens tiden ennå bærer
sin egen vekt på strenger smidd av gull,
og solen vitner varsomt om at snart
vil himmelen være svartere enn kull,

forlater dronningen sitt bitre leie
og hengir seg til kammerherrens favn.
Hun ler, men vet at gleden hun fornemmer
er uangripelig og uten navn.

Hun vet at prisen som hun nå betaler
vil miste sin verdi før hanen galer.

Noen gode bøker om Stalin 2

Han forvandlet Russland fra et svakt og tilbakestående jordbruksamfunn til en industriell og militær stormakt. Han bygget sosialismen og omformet den russiske samfunnsstrukturen ugjenkallelig. Og prisen for det hele var millioner av lik. Hvem kan vel unngå å bli fascinert av den georgiske skomakersønnen som endte opp som den kommunistiske verdensbevegelsens store leder og den verste massemorder i Europas historie.

Her er tre gode bøker om menneskehetens lysende geni, vitenskapenes koryfé, nasjonenes far - Josef Stalin.

Jonathan Brent og Vladimir Naumov: Stalin's Last Crime - The Plot Against the Jewish Doctors 1948-1953 (2004)


De første etterkrigsårene i Sovjetisk toppolitikk var preget av utskiftning av personell og en viss omstrukturering av ledende organer i kommunistpartiet og den statlige administrasjonen. Likevel var den politiske situasjonen i det store og hele status quo. 

Seieren i Den store fedrelandskrigen hadde gitt SSSR større prestisje internasjonalt, og dette kombinert med den nye rollen som de facto imperiemakt i Øst-Europa, styrket regimets selvtillit og la grunnlaget for en mer ambisiøs utenrikspolitisk linje.

Dette er bakteppet for denne boken, som handler om de politiske kampanjene og utrenskningene som fant sted i årene 1948-53. I løpet av krigen hadde storrussisk nasjonalisme inntatt en viktig rolle i den politiske retorikken og for en stor del fortrengt internasjonalismen. Den antivestlige tonen i den politiske propagandaen ble intensivert i disse årene, og mye av propagandaen må klassifiseres som klart antisemittisk. Jøder, ofte betegnet med dekktermen rotløse kosmopolitter, ble utpekt som erkefiender av den sosialistiske patriotismen.

Brent og Naumov tar for seg disse antisemittiske kampanjene, som nådde sitt høydepunkt med likvidasjonen av Den jødiske antifascistiske komité i 1952 og det såkalte legekomplottet, som ble "avslørt" og offentliggjort i januar 1953. I de offentlige uttalelsene fra MGB het det at en rekke leger tilknyttet Kreml hadde til hensikt å myrde Stalin og andre ledere i kommunistpartiet. Mye tyder på at dette var ment å være en foranledning for en storstilt deportasjon av jøder etter mønster av de etniske deportasjonene under annen verdenskrig.

Mye har vært skrevet om dette før, men ofte har det vært mye spekulasjoner og lite hard facts. Brent og Naumov har kommet over mye interessant stoff i arkivene som gir mer klarhet og kjøtt på bena, samt modifiserer en del av de gjengse antagelsene i tidligere historiske fremstillinger.


Dmitrij Volkogonov: Stalin - Triumf og tragedie

Dmitrij Volkogonov (1928-1995) var lojal offiser i den røde hær og troende kommunist mesteparten av sitt voksne liv. Men på slutten av 1970-tallet begynte han å lete i arkivene under arbeidet med en Stalin- biografi. Det han fant der viste seg å stemme dårlig overens med det glansbildet som ble presentert av Stalin i den offentlige propagandaen. Manuskriptet var ferdigskrevet i 1983, men de rådende politiske forhold i SSSR umuliggjorde publisering, og boken ble ikke utgitt før under Gorbatsjovs glasnost. I boken bryter Volkogonov fullstendig ned det bildet av Stalin som russiske "historikere" hadde tegnet av  mannen før.
Boken er vel verd å få med seg. Volkogonov skriver mest om politikk og ikke så mye om personlige forhold. Og det er greit, for det er politikeren og ideologen Stalin som er interessant. Volkogonov går nok noe lenger enn sine vestligle kolleger i å uttrykke sympati med kommunismens overordnede politiske prosjekt, men boken er likefult en milepæl i russisk historieskrivning. Jeg har lest en dansk utgave fra 1992 som er noe forkortet. Så vidt jeg vet, er den ikke utgitt på norsk.


Niels Erik Rosenfeldt: Stalin- Diktaturets anatomi (2006)


En glimrende bok om Stalin og det politiske system som han utformet i sin tid som leder for Sovjetunionen. Rosenfeldt viser hvordan ideologiske føringer og Stalins maktpolitisme behov la forholdene til rette for stalinismen. 

Særlig vekt er lagt på overbevisningen om en uunngåelig internasjonal storkrig som politisk motiv for 30-årenes terror og massemyrderier. Denne tanken hadde sitt opphav i marxist-leninistisk teori, der en varig sameksistens av et sosialistisk og et kapitalistisk system anses som en umulighet, og ble tilsynelatende bekreftet med Tysklands opprustning og Hitlers stadig mer aggressive utenrikspolitikk i løpet av 1930-tallet.

Dette tankegodset, kombinert med en fullstendig maktkonsentrasjon i et ideologisk strømlinjeformet parti ledet av en slu og maktsyk diktator som både var fanatisk og intelligent, gjorde det mulig for et totalitært system preget av grenseløs brutalitet å vokse frem.




mandag 8. juli 2013

Sommerlektyre



Det er sommer og ferietid. Late dager med sene frokoster, Reiseradioen og strandliv. Hvorfor ikke bruke sommerferien til å lese en bok eller to? Og hva egner seg vel bedre som sommerlektyre enn kirkehistorie?  Project Gutenberg har gjennom mange år digitalisert og tilgjengeliggjort en mengde bøker gratis på nett. Dette er i hovedsak eldre bøker som har endt opp i public domain. Finn frem din elektroniske leseinnretning og last ned disse bøkene før du går til stranden idag. Bøkene finnes både på ibooks og Amazons Kindle-app. Få på noe solkrem, hell noe kaldt i glasset og fordyp deg i Kristi jordiske legemes mangslungne historie.

Alfred Wesley Wishart: A Short History of Monks and Monasteries (1900)

Wishart
En god og informativ bok om kristen monastisisme gjennom historien, der hovedvekten ligger på katolsk ordensliv. Det gjøres rede for antikkens ørkenfedre, middelalderens klostervesen, tiggerordener og militære ordener og nyere ordener som jesuittene. Det settes også av plass til den engelske reformasjonens skjebnesvangre betydning for munkevesenet. Wishart, en amerikansk liberal ikke-katolsk teolog, peker både på positive og mindre positive sider ved klostervesen og ordensliv, både for kristen fromhet og samfunnet generelt.


William Holden Hutton: The Church and the Barbarians (1906) 
En velskrevet og engasjerende historisk gjennomgang av kirkehistorien fra senantiken til høymiddelalderen. Dette var en periode da Kirken var i sterk vekst både geografisk, organisatorisk og som politisk maktfaktor i Europa. Dette er også perioden da Kirken på mange måter fant sin foreløbig endelige form doktrinært og liturgisk. Som man forstår ut fra tittelen, fokuserer boken særlig på møtet mellom den romersk-kristne kulturen og den nord- og øst-europeiske hedendommen i folkevandringstiden.



Elphège Vacandard: The Inquisition - A Critical and Historical Study of the Coercive Power of the Church (1907 på fransk, 1915 eng overs.)




Vacandard
En interessant bok av den franske teologen og historikeren E. Vacandard om en av den katolske kirkes mest beryktede - og misforståtte - institusjoner: inkvisisjonen. Hovedvekten ligger på middelalderens inkvisisjon, og Vacandard gir en nyansert fremstilling av dens teologiske og juridiske drivkrefter og dens kirkerettslige og statsrettslige praksis og status. En bok som er vel verd å få med seg.





søndag 7. juli 2013

Helmet Head

Mike Baron: Helmet Head (2012)


Mike Baron er mest kjent som forfatter av tegneserier, spesielt Nexus, som han lager i samarbeid med Steve Rude. Men nå har han begynt å skrive romaner som han utgir gjennom selvpubliseringstjenesten CreateSpace. Helmet Head er "nazi biker zombie-roman" om en mystisk motorsyklist som kjører rundt og halshugger lokale enprosentsmotorsyklister. 

Baron skriver godt og spenningsfylt, selv om romanen sikkert kunne hatt godt av en litt grundigere språkvask. Beskrivelsene av MC-miljøet virker autentisk, om enn karikert, og den tørrvittige humoren vi kjenner fra Barons tegneserier er absolutt tilstede. Persontegningene er gode, og særlig helten Fagan og hans "love interest" Macy skildres med en viss psykologisk dybde. Grafiske voldsskildringer er det heller ingen mangel på, og boken utmerker seg med noen svært brutale passasjer.

Dette er ikke den dårligste boken jeg har lest, men heller ikke den beste (selv om det nok er den beste innen nazi biker zombie-genren).

lørdag 6. juli 2013

Slett ikke verst

Chris Claremont og Frank Miller: Wolverine (Marvel Comics, 1982)


Hva kan man si? En parentes i Frank Millers karriere og et slags kunstnerisk høydepunkt for Chris Claremont. Miller har lagt bak seg de mest prangende eisnerismene som preget hans Daredevil og heller latt seg inspirere av manga, en innflytelse som ble enda mer tydelig i Millers neste større verk Ronin.

Handlingen er lagt til et stereotypisk Japan slik landet ofte fremstilles i det mer voldsromantiske hjørnet av populærkulturen: besatt av bushido og ære og befolket av ninjaer og eldgamle samuraiklaner.

Intrigen er godt konstruert. Det dreier seg om organisert kriminalitet, politisk korrupsjon, kjærlighet og svik. Som seg hør og bør i en Claremont-historie, møter vi en sterk kvinne med formidable evner, og som seg hør og bør i en Miller-historie, viser hun seg å være svikefull som en skorpion, mens hun innerst inne bare trenger en sterk mann til å beskytte seg. Man aner at Miller har hatt mer enn en finger med i utformingen av manuskriptet. Blant annet er det merkbart mindre ordrikt enn det som er vanlig når Claremont er manusforfatter.

Frank Millers tegninger er preget av dramatiske synsvinkler, bevisst bruk av lys og skygge og dynamiske kampscener. Dette er elementer som også kjennetegnet hans arbeid på Daredevil og som han for en stor del plukket opp fra Will Eisner. Wolverine representerer også noe nytt i Millers utvikling som visuell historieforteller. Han har åpenbart oppdaget Goseki Kojima (Lone Wolf and Cub) og den japanske tegneserietradisjonen. Sidene er ofte bygget opp av avlange horisontale eller vertikale bilder, og det er en mer "luftig" sideoppbygging enn det som var vanlig i amerikanske serier fra denne perioden. Dette skaper en visuell rytme som skaper klarhet og gjør lesningen behagelig.

Joe Rubinstein står for tusjingen. Han har en mer tradisjonell tusjestil enn Miller og Klaus Janson, som tusjet Daredevil (og senere The Dark Knight Returns), noe som gir tegningene i Wolverine en polert overflate som står i en viss kontrast til det nokså radikale billedspråket.

Wolverine er ingen milepæl, hverken i tegneseriehistorien eller i den amerikanske superhelttradisjonen. Men det er et godt fortalt melodrama om en figur som det ikke er fortalt alt for mange gode historier om, og det er et interessant stykke arbeid av en tegner som fortsatt bare var i startgropen av en formidabel karriere. Check it out!

onsdag 3. juli 2013

New shit, same wrapping


Prophet nr. 1. Omslag av Simon Roy

Brandon Graham et al.: Prophet (Image Comics, 2012-2013)


Flere av Rob Liefelds gamle tegneseriekonsepter er blitt relansert det siste året. Noen har vært ganske tro mot sin opprinnelige inkarnasjon, mens andre har vært ganske ugjenkjennelige. Prophet tilhører sistnevnte kategori.

Prophet ble introdusert som en bifigur i Liefelds Youngblood i 1992 og fikk sin egen tittel året etter. Alle som kjenner til Rob Liefeld, vet at han er en abominabel tegner med en svært begrenset kjennskap til den menneskelige anatomi, fraværende fortellerteknikk og en oppsiktsvekkende liten interesse for noe som helst annet enn snerrende muskelmenn med gedigne våpen.  Så vidt jeg husker stod han ikke selv for tegnearbeidet i selve Prophet-tittelen, men alt som kom fra Liefelds studio i 1990-årene var tegnet i den samme tegnestilen. Enkelte vil hevde at Lieflds manglende tegneferdigheter oppveies noe av hans tilsynelatende endeløse kreativitet, men faktum er at de fleste av hans originalfigurer er blåkopier av allerede eksisterende superheltkonsepter. Dette gjelder ikke minst Prophet, som var en skamløs rip-off av Jack Kirbys Omac og Captain America.
Liefelds Prophet

Vel, nok om Liefeld. En ny Prophet-tittel ble lansert av Image i 2012. Av grunner som er for absurde til at jeg vil gå nærmere inn på dem her, er det første heftet nummerert som 21. Serien blir skrevet av Brandon Graham og tegnet av Simon Roy, Farel Dalrymple, Giannis Milonogiannis og Graham selv. Jeg har lest nr. 21-28 og baserer denne anmeldelsen på disse nummerne.

Mens Liefelds Prophet var en superheltserie satt i "nåtiden", er Grahams versjon en science fiction-serie der handlingen utspiller seg mange tusen år inn i fremtiden. Premisset er at det har eksistert et jordisk imperium som har dominert er utall planeter, men at dette på et tidspunkt har gått under etter en lang periode med krig. Hovedpersonene i denne serien er noe jeg vil anta er kloner av den originale Prophet-figuren som våkner etter flere tusen års dvale, for å gjenoppvekke imperiet. Den første storyarcen, som går over de første tre nummerne, utspiller seg på Jorden, mens resten foregår rundt omkring i verdensrommet.
Fra Prophet nr. 4. Ill. Farel Dalrymple

Hvert nummer kan stort sett leses hver for seg uavhengig av rekkefølge. Samtidig er det en bakenforliggende historie som gradvis rulles opp gjennom hint og verbale og visuelle gjentagelser. Historiene er ofte svært enkle. De handler stort sett om å overleve i ugjestmilde omgivelser. Spising, eller mer presist sagt, inntak av næring, spiller en påfallende viktig rolle i disse fortellingene, og det som fortæres er som regel mer frastøtende enn appetittvekkende. 

Fortellerteknisk er det hele holdt svært enkelt, usentimentalt, objektivt og matter of factly. Fortellerstemmen er nøytralt refererende uten å komme inn i personenes følelsesliv på noen som helst måte. Visuelt sett er det lite nyskapende, og ikke sjelden brytes "den fjerde veggen" med forklarende piler og oppramsing av utstyr. Det er i det hele tatt noe primitivt både over fortellingene og fortellerteknikken. Likevel klarer Graham og co. å formidle en viss melankoli over tapt storhet og falne kamerater.

Som science fiction er dette en oppvisning i verdensbygning. Som nevnt utgjør bakgrunnshistorien ikke mer enn et bakteppe langt inn i serien. Vi får små drypp underveis, og hele tiden introduseres leseren for fremmedartede livsformer og teknologi, med hovedvektnpå førstnevnte. Det er biologien, snarere enn teknologien, som gjør dette til en fascinerende leseropplevelse.

Brandon Graham er hovedforfatter av serien, men de andre tegnerne er også kreditert som medforfattere av sine respektive episoder. Den løse narrative strukturen, med sine mer eller mindre frittstående fortellinger fra hvert sitt hjørne av et univers som stadig avdekker nye hemmeligheter (hvorav enkelte faktisk har direkte sammenheng med Liefelds originalversjon) vitner om en organisk kreativ prosess der veien er viktigere enn målet.

Hver av tegnerne har sin særegne stil. Simon Roy heter åpenbart inspirasjon fra europeiske serietegnere, som Jean "Moebius" Giraud


Giannis Milonogiannis har en mangapreget tegnestil som kan minne om Masamune Shirow og Hayao Miyazaki.


Farel Dalrymple viser, i likhet med Roy, en viss innflytelse fra europeiske tegnere, men med en litt mer primitiv strek, noe som synliggjør den tematiske sammenhengen mellom Prophet og en annen viktig "spis eller bli spist"-figur - Conan


Med forbehold om at Prophet etter de første åtte nummerne degenererer grundig og ugjenkallelig, må jeg si at denne serien kan anbefales på det varmeste.